Elektrolytforstyrrelser

Elektrolytforstyrrelser er ubalanser i kroppens elektrolytter og væske. De vanligste elektrolyttene som påvirkes er natrium (Na+), kalium (K+), kalsium (Ca2+), magnesium (Mg2+) og fosfat (PO4^3-), samt klorid og bikarbonat som påvirker syre-base-balansen. Forstyrrelser kan oppstå ved sykdom, dehydrering eller medisinsk behandling og kan være milde eller livstruende.

Årsaker og mekanismer varierer. Hyponatremi og hypernatremi oppstår ved endringer i væskebalanse eller natriumkonsentrasjon; kaliumforstyrrelser kan skyldes diuretika, nyresvikt, kroppslig stress eller syre-base-forstyrrelser; hypokalsemi og hyperkalsemi følge av paratyroideafunksjon, vitamin D-status og nyrefunksjon; hypomagnesemi ofte ved underernæring eller bruk av visse legemidler; fosfatforstyrrelser ved refeeding, alkoholforbruk eller nyresykdom. Medikamenter som diuretika, ACE-hemmere og NSAIDs kan også bidra. Risiko øker ved eldre alder, alvorlig sykdom og intensivbehandling.

Symptomer varierer etter type og alvorlighetsgrad. Na+-forstyrrelser kan gi forvirring, kramper eller endret bevissthet; kalium- og magnesiumforstyrrelser kan gi muskelsvakhet, parestesier og hjerterytmeforstyrrelser; hypokalsemi kan gi tetani. Diagnosen baserer seg på serumverdier av Na+, K+, Ca2+, Mg2+ og PO4^3-, samt vurdering av osmolalitet og syre-base-status, hydrering og klinisk konsekvens.

Behandling er avhengig av type og alvorlighet. Hovedmålet er trygg korrigering av verdier og å behandle underliggende årsak, med nøye overvåking for å unngå komplikasjoner som rask korrigering av hyponatmi eller hyperkalemi. Behandling kan omfatte riktig intravenøs væske, kalium- eller magnesiumtilskudd, calcium ved hypocalcemi og fosfat ved hypofosfatemi, alltid fulgt av tett monitorering av elektrolytter og vitale tegn.

Forebygging innebærer tidlig identifikasjon hos risikogrupper og grundig overvåkning under væskebehandling, ved nyresykdom eller endokrine lidelser.