intensivbehandling

Intensivbehandling er medisinsk behandling rettet mot pasienter med livstruende organfunksjonssvikt som krever avansert overvåkning og støtte, ofte levert på en intensivavdeling.

Intensivbehandling skjer i en intensivavdeling (ICU) eller tilsvarende enhet, og involverer et tverrfaglig team ledet av en intensivlege. Teamet inkluderer sykepleiere spesialisert i intensivvård, fysioterapeuter, ernæringseksperter, farmasøyter og andre spesialister.

Vanlige behandlinger inkluderer respiratorisk støtte, som mekanisk ventilasjon eller ikke-invasiv ventilasjon; hemodynamisk støtte med vasopressor- og/inotrope legemidler; nyre-erstatningsterapi (CRRT eller vanlig dialyse); og i enkelte tilfeller ECMO. Alvorlige infeksjoner, ernæring, smerte- og sedasjonshåndtering samt forebygging av komplikasjoner er sentralt.

Indikasjoner: Intensivbehandling er aktuelt ved livstruende tilstander med reversibilitet eller håp om bedring, som respiratorisk svikt, septisk sjokk, alvorlig multiorgansvikt. Behandlingen gjelder kontinuerlig vurdering av nytte, prognose og pasientens verdier; mange steder foregår samtaler om mål for behandlingen og avkobling av livsopprettholdende tiltak hvis behandlingen ikke forventes å ha nytte. Familie- og pasientinvolvering er viktig.

Utfall og utfordringer: Overlevelse og lengden på sykehusopphold varierer avhengig av tilstand, og komplikasjoner som infeksjoner, skade på organer og delirium kan forekomme. Gjenopptrening og rehabilitering etter intensivopphold er vanlig og påvirker langtidsutfall.

Etiske og juridiske dimensjoner: Beslutninger om behandling i intensivbehandling involverer pasientens eller nærmeste familie, eventuelle forhåndsavtaler eller pasientens uttrykk for ønsker. I situasjoner med ressursmangel kan prioritering og rettferdig fordeling være en del av beslutningsprosessen.