overvåking

Overvåking er prosessen med å observere eller samle inn informasjon om personer, grupper eller situasjoner for å forstå, kontrollere eller respondere på hendelser. Begrepet brukes på norsk som overvåking, og tilsvarende ord finnes i dansk og svensk. Overvåking kan være målrettet eller massebasert og foregå i fysiske rom, digitalt eller i begge miljøene.

Typer: Statlig overvåking utøves av myndigheter for nasjonal sikkerhet, rettsforfølgning eller offentlig orden. Sivil overvåking foregår i arbeids- eller skolemiljøer og av private selskaper i forbindelse med sikkerhet, serviceforbedringer eller markedsanalyse. Digital overvåking omfatter innsamling av data fra nettet og fra telekommunikasjon og posisjon, ofte ved hjelp av videoovervåkning, ansiktsgjenkjenning og metadata.

Metoder og verktøy: kameraer, sensorer, ansiktsgjenkjenning, sporing av enheter, programvare for mønstergjenkjenning og analyse av store datamengder. Formålet er ofte å forebygge kriminalitet, styrke offentlig sikkerhet, forbedre trafikkflyt eller målrette tilbud. Samtidig kan overvåking gi tilgang til sensitive opplysninger og risikere misbruk.

Rammer og rettigheter: personvernlover som EU-forordningen GDPR stiller krav om lovlighet, nødvendighet og dataminimering, samt rettigheter til innsyn, korrigering og sletting. Overvåking bør være under tilsyn av uavhengige myndigheter og basert på rettslig hjemmel, for eksempel krav om domstolstillatelse eller lovhjemmel.

Debatt og konsekvenser: overvåking kan øke sikkerhet og effektivitet, men reiser bekymringer om privatliv, diskriminering og potensielt misbruk av makt. Transparens, ansvarlighet og tydelig formålsavgrensing anses som viktige tiltak. Historisk har omfattende overvåking vist seg som et verktøy som kan brukes til undertrykkelse, slik som i Stasi-regimet.