natriumkonsentrasjon

Natriumkonsentrasjon beskriver mengden natriumioner i en løsning, vanligvis uttrykt som millimol per liter (mmol/L). I kroppsvæsker er natriumkonsentrasjonen avgjørende for osmotisk balanse, blodvolum og blodtrykk, samt for nervecellers og muskelcellers funksjon. En normal serumnatrium ligger vanligvis mellom 135 og 145 mmol/L. Avvik kalles hyponatremi (<135 mmol/L) og hypernatriemi (>145 mmol/L).

Regulering av natriumkonsentrasjonen skjer hovedsakelig i nyrene og er under påvirkning av hormoner og væskeinntak. Aldosteron øker natriumreabsorbsjon i nyrene, noe som bidrar til å heve natriumkonsentrasjonen og blodtrykket. Antidiuretisk hormon (vasopressin) styrer vannabsorpsjon og dermed konsentrasjonen av natrium i plasma. Natriumbalansen følger ofte væskebalansen; tørstfølelse og inntak av vann påvirker natriumkonsentrasjonen, og nyrefunksjon samt medisiner som diuretika kan endre den.

Vanlige årsaker til hypnatriemi inkluderer overhydrering (f.eks. ved samtidig sykdom ellerSIADH), hjertesvikt, leversykdom, nyresykdom og visse legemidler. Symptomer varierer fra kvalme og forvirring til kramper og koma ved alvorlig hyponatremi. Hypernatriemi oppstår ved vannmangel eller overdreven natriumtilførsel, og gir tørste, munntørrhet og påvirket bevissthet, ofte med risiko for hjerneskade ved rask korrigering.

Måling av natriumkonsentrasjon skjer i blodprøver og rapporteres som serum- eller plasma-natrium i mmol/L. Det er en sentral del av elektrolyttpaneler og grunnleggende metabolsk panel, og riktig vurdering av natriumkonsentrasjon er viktig for diagnose og behandling av tilstander som påvirker væskebalanse. Behandling fokuserer på å korrigere årsaken og natriumbalansen langsomt for å unngå komplikasjoner.