væskeadministrasjonen

Væskeadministrasjonen refererer til praksisen med å tilføre kroppsvæske til pasienter for å opprettholde, gjenopprette eller justere væske- og elektrolyttbalansen. Den omfatter både enteral administrasjon (oral eller via sonde) og parenteral administrasjon (intravenøst eller subkutant der aktuelt). Væskeadministrasjon kan være enkel ved mild dehydrering, men kan være kompleks ved hypovolemi, sepsis, kritisk sykdom eller kirurgiske inngrep.

Planleggingen deles ofte inn i vedlikeholdsvæsker, erstatnings-/gjenopprettingsvæsker og deficit-håndtering. Vedlikehold beregnes ut fra pasientens behov; erstatning gis for å kompensere for væsketap og for å gjenopprette sirkulerende volum. Deficit beregnes ut fra kliniske tegn, vekt og urinutskillelse. De vanligste væskene er crystalloider, spesielt isotone løsninger som natriumklorid 0,9 % og Ringer-laktat, samt balanserte løsninger. Kolloider brukes i færre tilfeller og i spesielle situasjoner.

Administrasjonsrutene inkluderer intravenøs væske og enteral væske, samt i enkelte tilfeller subkutan administrasjon. Isotone crystalloider representerer ofte førstevalg i mange situasjoner, mens hypertoniske eller hypotone væsker brukes med forsiktighet og i spesifikke tilfeller. Valg av løsning og hastighet tilpasses pasientens tilstand, organfunksjon, og elektrolyttnivåer, og justeres kontinuerlig basert på klinisk respons og laboratorieverdier.

Overvåking og sikkerhet: Væskeadministrasjon krever tett overvåking av vitale tegn, urinproduksjon, vekt og blodprøver. Risikoer inkluderer væskeoverbelastning, lungeødem og elektrolyttforstyrrelser. Spesiell oppmerksomhet rettes mot eldre, pasienter med hjertesykdom, nyresvikt og barn, der dosering og typer løsning må tilpasses. Retningslinjer følger ofte internasjonale standarder og lokale protokoller.