væskeoverskudd

Væskeoverskudd er en tilstand der kroppens totale vannmengde, spesielt ekstracellulær væske, øker. Det oppstår når væskeinntaket overstiger kroppens evne til å fjerne den, eller når natriumretensjon fører til vannretensjon. Tilstanden kan gi vevsødem og væskeansamling i kroppshuler som bukhule (ascites) og pleurahulen, og den kan påvirke pusten og blodtrykket.

Årsaker inkluderer hjertesvikt, kronisk nyresykdom og leversykdom (for eksempel cirrhose), som fører til natrium- og vannretensjon. Iatrogen fluidadministrasjon og legemidler som NSAIDs kan også bidra. Andre forhold som venøs insuffisiens og nefrotisk syndrom kan gi væskeoverskudd.

Mekanismer innebærer aktivering av hormonsystemene RAAS og antidiuretisk hormon (ADH), noe som øker natrium- og vannretensjon. Dette fører til økt hydrostatisk trykk i kapillærene og progressiv ødemdannelse. Lavt plasmanivå av albumin i enkelte sykdomstilstander kan også redusere osmotisk press og fremme væskeakkumulasjon.

Symptomer og tegn inkluderer vekttap, perifer ødem, ascites, pleuravæske, dyspné og ortopné. Høyre- eller venstresidig hjertesvikt kan forverre tilstanden. Klinisk vurdering kombineres ofte med bildediagnostikk og laboratorier.

Diagnose baseres på medisinsk historie, kliniske funn og støttende tester: blodprøver (natrium, kreatinin, BNP ved mistanke om hjertesvikt), væskebalanse, røntgen av thorax, ultralyd av abdomen for ascites og ultralyd av hjertet (ECHO).

Behandling fokuserer på underliggende årsak og kontroll av væskeoverskuddet. Dette kan innebære væskebegrensning og natriumrestriksjon, diuretika som furosemid, og latent eller intravenøs diuresis ved behov. Avhengig av etiologi kan behandling av ascites eller dialyse være aktuelt. Oppfølging av elektrolytter og vekt er vanlig. Progredierende væskeoverskudd gir ofte betydelig klinisk belastning og krever kontinuerlig medisinsk oppfølging.