bildediagnostikk

Bildediagnostikk er et fagområde som omfatter teknikker som produserer og tolker visuelle framstillinger av kroppens innsiden for klinisk vurdering, diagnostisering og veiledning av behandling. Målet er å identifisere sykdommer, skader eller funksjonelle endringer og å støtte riktig behandling.

De vanligste modalitetene inkluderer radiografi (røntgen), fluoroskopi, ultralyd, datastyrt tomografi (CT), magnetisk resonansavbildning (MRI) og nukleærmedisin som positronemisjonstomografi (PET) og SPECT. Hybridmetoder som PET/CT og MR‑utstyr for bildeveiledet behandling brukes også. Bildediagnostikken kan være diagnostisk eller veiledet, for eksempel ved biopsier eller avløpsprocedurer.

Prosessen involverer ofte en henvisning fra lege, gjennomføring av bildene av fagpersonell som radiografer eller sonografer, og tolkning av bildene av radiologer eller spesialister i nukleærmedisin. Kontrastmidler kan benyttes ved behov for å forbedre bildeveiledning eller detaljvisning. Sikkerhet er sentralt: strålevern og ALARA-prinsippet (så lavt som mulig eksponering), samt vurdering av kontraindikasjoner og risiko ved kontrastmedikamenter.

Klinisk anvendelse spenner fra diagnostikk av frakturer, infeksjoner og kreft til vurdering av organs funksjon og vevsstruktur, samt veiledning av inngrep som biopsier eller drenasje. Begrensninger inkluderer kostnad, tilgjengelighet, strålingsrisiko og kontraindikasjoner. Kvalitet og regulering vektlegger standardiserte protokoller og akkreditering, mens teknologi og kunstig intelligens gradvis forbedrer bildediagnostikk og rapportering.