nukleærmedisin

Nukleærmedisin er en medisinsk spesialitet som bruker radioaktive stoffer, radiopharmaceuticals, for å undersøke kroppens funksjon og sykdomsprosesser. Tilstanden kartlegges gjennom bildebehandling som avbilder fysiologiske prosesser i stedet for bare anatomi. Vanlige teknikker inkluderer positronemisjonstomografi (PET), enkelttelltagsgemapsmetoder (SPECT) og gamma-kameraavbildning, ofte i kombinasjon med CT eller MR for anatomisk referanse. Ravorkeforståelse og dosimetri bidrar til å gi relevant klinisk informasjon samtidig som pasientsikkerhet ivaretas.

Radiopharmaceuticals er spesialutviklede radioaktive legemidler som målretter bestemte organer eller celler. De vanligste radionuklidene er technetium-99m, fluor-18 og iod-131, mens terapeutiske alternativer inkluderer lutetium-177 og yttrium-90. Radiopharmaceuticals kan administreres intravenøst, oralt eller lokalt og brukes både diagnostisk og terapeutisk. Produksjon skjer i radiopharmacy og via generatorer eller cyclotron, og legemiddelbruk følger strenge regler for kvalitetssikring og pasientsikkerhet.

Diagnostisk brukes nukleærmedisin til å vurdere kreftstadium og behandlingseffekt, hjerte- og karsykdommer (for eksempel myocardial perfusion imaging og ventrikkelfunksjon), samt nevrologiske tilstander (som epilepsi og visuelle assosiasjoner ved demens). Terapeutiske anvendelser inkluderer radiojodbehandling for visse skjoldbruskkjerteltilstander, og målrettet radioterapi som PRRT for nevroendokrine tumorer eller behandling av levermetastaser.

Sikkerhet, pasientomsorg og tverrfaglig samarbeid er grunnleggende i nukleærmedisin. Behandling og undersøkelser utformes individuelt, med fokus på avveining mellom diagnostisk gevinst og stråleeksponering. Regulering og kvalitetssikring understøttes av helsemyndigheter og fagmiljøer.