væskebegrensning

Væskebegrensning er en medisinsk behandlingsmetode der pasienten reduserer inntaket av væske for å forhindre væskeoverskudd og slik lette belastningen på hjerte, nyre eller lever. Behandlingen brukes ofte ved tilstander som hjertesvikt, levercirrhose med ascites og kronisk nyresvikt, samt ved hyponatremi hvor kroppen har vansker med å opprettholde væske- og natriumbalansen. Målet er å stabilisere vekt, redusere hovne områder og forebygge symptomer som åndenød eller tretthet.

En væskebegrensning fastsettes av lege eller annet helsepersonell og tilpasses individuelt basert på sykdom, kroppsvekt, nyrefunksjon og elektrolyttstatus. Grensen omfatter ikke bare drikke, men også væske i matvarer med høyt væskeinnhold (for eksempel supp er, yoghurt og is). I enkelte situasjoner kan medisiner og intravenøse væsker påvirke eller unnta fra grensen.

Væskeinntaket følges opp gjennom pasientopplæring og regelmessig overvåkning av vekt, urinproduksjon og symptomer. Laboratorieprøver kan overvåke natrium, kalium og nyrefunksjon. Pasienten kan få konkrete råd for å håndtere tørst, som små, jevne sipper, munnpleie og bruk av isbiter eller munnspray.

Bivirkninger og risiko inkluderer dehydrering og elektrolyttforstyrrelser, som kan være alvorlige hvis væskebegrensningen blir for streng. Tilpasninger av grensen kan være nødvendig ved feber, oppkast, diaré eller endringer i helsetilstanden.