exponeringstoleranser

Exponeringstoleranser er definerte maksimale nivåer av eksponering for farlige agenser som anses som akseptable uten vesentlige helseskadelige effekter, gitt faktorer som varighet, frekvens og intensitet. De brukes som referanse i risikovurderinger og som mål for forebyggende kontrolltiltak i arbeidsmiljøer og miljøhelse.

Størrelser og måleenheter varierer etter type eksponering. I kjemisk eksponering angis ofte grenseverdier som tidsveidet gjennomsnitt (TWA) eller kortvarige grenser (STEL). I støy brukes nivåer målt i desibel, ofte som dBA. For ioniserende stråling måles eksponering i dose, for eksempel millisievert per år (mSv/år) eller effektive dosegrenser. Eksponering kan også beskrives som konsentrasjon (for luftbårne stoffer), temperatur- eller fuktighetsgrenser for varmeregimer og andre fysiske faktorer.

Utløsende grunnlag og tilknytning til toleranser bygger på toksikologiske og epidemiologiske data. Fremskaffede grenser kan baseres på NOAEL eller LOAEL, med usikkerhetsfaktorer som justerer for variasjon blant mennesker og eksponering blant blandede stoffer. Regelverk og veiledning oppdateres etter ny vitenskap og vurderinger fra myndigheter og internasjonale organer.

Regelverk og ansvar varierer mellom land og sektorer. I Norge er arbeidsgiverforpliktelser knyttet til Arbeidstilsynet og relevante helserisikoer, mens strålevern reguleres av Statens strålevern. Internasjonalt finnes retningslinjer fra organisasjoner som ILO, WHO, og ulike EU-direktiver som påvirker nasjonale standarder.

Praktisk bruk av exponeringstoleranser innebærer risiko- og arbeidsmiljøvurdering, måling og overvåking av eksponering, samt innføring av tekniske og organisatoriske kontroller og dokumentasjon av etterlevelse. Begrensninger inkluderer individuelle forskjeller, blandingseffekter og ofte behov for oppdatering når ny forskning kommer fram.