Væskebelastning

Væskebelastning, også kalt væskeoverbelastning, er en tilstand der kroppens væskevolum blir høyere enn det som er normalt for personen. Tilstanden oppstår når væskeinntak eller natriumretensjon fører til økt ekstracellulært væskevolum, ofte i kombinasjon med redusert hjertefunksjon, nyrefunksjon eller leverfunksjon.

Årsaker inkluderer hjertesvikt, kronisk nyresykdom eller akutt nyresvikt, leversykdom som cirrhose, og overhydrering i medisinske eller kirurgiske sammenhenger. Også visse medisiner og hormonelle faktorer kan bidra til væskeopphopning. Risikogrupper er personer med alvorlig hjertesvikt, malnutrerte eller de som får store mengder intravenøs væske.

Symptomer og tegn kan være perifert ødem (hevelse i ben og føtter), vektøkning, åndenød eller pustebesvær, hoste, høyt blodtrykk og i alvorlige tilfeller ascites eller lungeødem. Klinisk vurdering, måling av inntak og utskillelse av væske, og bildediagnostikk brukes i diagnostikken, sammen med blodprøver som nyrefunksjon, natrium og BNP (ved mistanke om hjertesvikt).

Behandling av væskebelastning avhenger av årsaken. Generelt brukes væskebegrensning, diuretika (for eksempel loop-diuretika), og behandling av underliggende sykdom. Av og til kan dialyse være nødvendig ved alvorlig nyrefeil. Overvåking av vekt, væskeuttak og relevante blodprøver er en del av oppfølgingen.

Forebygging fokuserer på kontroll av underliggende sykdom, riktig medisinbruk og bevisst væske- og saltinntak. Prognosen varierer med årsak og alvorlighetsgrad; tidlig diagnose og målrettet behandling gir ofte bedre utsikter.