Væskeadministrasjon

Væskeadministrasjon er medisinsk praksis som innebærer levering av væske og elektrolytter til pasienter for å opprettholde sirkulasjon, væskebalanse og korrekt metabolisme. Behandlingen kan være enteral (via munnen eller mage-tarm-kanalen) eller parenteral (intravenøs eller subkutan), og den brukes ved dehydrering, sjokk, perioperativ væskejustering, nyre- eller hjerte-sykdommer, og ved behov for medikamentleveranse.

Ruter og typer væsker

Væsker deles ofte inn i crystalloider og kolloider. Crystalloider omfatter isotone, hypotone og hypertoniske løsninger, for eksempel natriumklorid 0,9% (isotonisk), Ringer-laktat og natriumklorid med forskjellige konsentrasjoner. Glukoseholdige løsninger brukes også, ofte i kombinasjon med elektrolytter. Kolloider inneholder større molekyler og brukes i enkelte spesifikke situasjoner. Rutevalg avhenger av pasientens tilstand, væskevolumbehov, elektrolyttbalanse og risiko for væskeoverlast.

Indikasjoner, behov og beregning

Væskeadministrasjon omfatter vedlikeholdsbehov, erstatning av tap og bolus ved akutt behov. Vedlikeholdsbehov beregnes ofte ut fra pasientens vekt og alder, mens erstatning utgjør kompensasjon for tap eller utskiftning av væske ved kritiske tilstander. Ved behov for rask tilførsel kan en bolus gis intravenøst. Evaluering inkluderer væskeinntak og urinproduksjon, vekt, vitale tegn og relevante laboratorier.

Overvåking og risiko

Væskeadministrasjon krever kontinuerlig overvåking for tegn til væskeoverlast, elektrolyttforstyrrelser, infeksjon og injeksjonsstedskomplikasjoner. Enkelte pasientgrupper, som barn, eldre og personer med nyre- eller hjerteproblemer, krever spesielt tilpassede planer og hyppig justering.

Spesielle hensyn

Behandling tilpasses individuelle forhold og mål, og dokumenteres nøye i pasientjournalen. Ved god kommunisering mellom team og pasient ivaretas sikkerhet og effekt av væskeadministrasjonen.