væskevolumbehov

Væskevolumbehov er en klinisk tilstand der kroppen har behov for tilførsel av væske for å opprettholde eller gjenopprette normalt intravaskulært volum og organenes perfusjon. Begrepet omfatter både faktiske væskevolumdefekter som følge av væsketap og situasjoner der inntak eller produksjon av væske ikke møter kroppens behov.

Årsaker til væskevolumbehov inkluderer væsketap ved gastrointestinale tap som oppkast og diaré, blodtap ved traume eller kirurgi, hudforbindede væsketap ved forbrenning, overdreven svette ved varme eller trening, sepsis og utilstrekkelig væskeinntak. Medikamenter som diuretika kan også bidra. Tilstanden kan oppstå alene eller i kombinasjon med nyre- eller endokrine lidelser som påvirker væskebalanse.

Kliniske tegn ved væskevolumbehov omfatter takykardi, lavt eller ustabilt blodtrykk, ortostatiske symptomer, tørre slimhinner, redusert hudturgor og nedsatt urinproduksjon. Ved mer alvorlig hypovolemi kan tegn på nedsatt organperfusjon og bevissthetsforstyrrelser forekomme. Vurdering bygger på klinisk status og støttes av laboratorieprøver.

Diagnostikk baseres primært på klinisk vurdering, komplettert av laboratorieprøver. Vanlige funn ved dehydrering og væskevolumdefikt inkluderer forhøyet hematokrit, økt BUN/creatinineratio og økt serum-osmolalitet. Urinprøver kan vise lavt urinuttak med varierende natriumnivå avhengig av årsak.

Behandling fokuserer på å identifisere og behandle underliggende årsak samt å gjenopprette intravaskulært volum. Vanlige væsker er isotone kalsium- eller natriumkonsentrasjon, som 0,9% natriumklorid eller balanserte løsninger. Mildt væsketap kan ofte behandles med oral rehydrering; moderat til alvorlig hypovolemi krever intravenøs væsketilførsel, ofte som bolus (for eksempel 250–500 ml av gangen hos voksne) med nøye overvåking av vitale tegn, urinoutput og laboratorieparametre. Forebygging innebærer god væskeinntak og riktig væskebehandling ved sykdom og ved væsketap. Prognosen avhenger av underliggende årsak og hvor rask behandling iverksettes.