Subluksasjoner

Subluksasjon er en partial dislokasjon av et ledd der leddflatene fortsatt har noe kontakt, i motsetning til en full dislokasjon hvor kontaktforholdet er helt brutt. Subluksasjoner kan forekomme i mange ledd, men er vanligst i fingerledd, skulder og ankelen. Begrepet brukes også i enkelte sammenhenger om vertebrale misforhold i ryggsøylen, men denne bruken er omdiskutert i medisinsk tekst.

Årsaker til subluksasjoner inkluderer akutt traume som fall eller direkte slag, overbelastning ved repeterende bevegelser, medfødt eller ervervet leddløshet og degenerative endringer i leddflater. Enkelte ledd er spesielt utsatt på grunn av anatomi eller instabilitet i omkringliggende strukturer.

Klinisk presentasjon varierer avhengig av hvilket ledd som er rammet. Symptomer kan være plutselig smerte, hevelse, nedsatt bevegelse og misfarget etter en skade, med lett deformitet som ikke nødvendigvis er tydelig. Ved spinal subluksasjon kan det forekomme smerter og nevrologiske tegn som nummenhet eller svakhet; vurdering av neuro-motorisk funksjon er viktig.

Diagnose stilles gjennom anamese, klinisk undersøkelse og bildediagnostikk. Røntgen er ofte førstevalg, mens CT eller MR kan være nødvendig for å avklare om leddflatene er i kontakt og for å evaluere tilleggsforhold som skader på bløtvev eller nerver.

Behandling av subluksasjoner avhenger av ledd og skadeomfang. Mange tilfeller behandles konservativt med immobilisering og smertebehandling, etterfulgt av gradvis fysioterapi. Reduksjon av noen ledd kan være nødvendig under medisinsk veiledning. Gjentatte eller ustabile subluksasjoner, eller skader som involverer nervestrukturer, kan kreve kirurgi.

Prognose varierer; de fleste får god funksjon med riktig behandling, men risiko for vedvarende instabilitet eller kroniske smerter eksisterer, spesielt ved flere eller alvorlige skader. Forebygging omfatter riktig beskyttelse, styrke- og stabilitetstrening, samt korrekt teknikk ved aktiviteter og sport.