overfladevand

Overflatevann, med variant skrivemåte overfladevand, betegner ferskvann som ligger åpent på jordens overflate og i elver, innsjøer, bekker, våtmarker og kunstige vannmagasiner. Det inkluderer også brakkvann i kystområder. Overflatevann er en viktig del av hydrologisk syklus og står i tett kontakt med atmosfæren, planter og dyr.

Vannkildene er hovedsakelig nedbør og snøsmelting som renner ut i vassdrag eller lagres i innsjøer. Gjennomløpshastighet og lagringskapasitet varierer mye mellom områder og sesonger. Bevegelsen gjelder både flytende elver og stillestående innsjøer, og påvirkes av terreng, jordtype og menneskelig påvirkning.

Overflatevann gir viktige økosystemtjenester: drikkevann, irrigasjon, industri og energi, rekreasjon og transport. Det gir habitat for et bredt spekter av arter og fungerer som kilde for næringsstoffer og vannkretsløp i landskapet. Kvaliteten og tilgangen påvirker både natur og menneskers aktiviteter.

Vannkvaliteten i overflatevann varierer i forhold til temperatur, oksygeninnhold, pH, næringsstoffer og turbiditet. Forurensning fra jordbruk, industri og byområder kan føre til eutrofiering, sedimentasjon og toksiske effekter. Klimaendringer kan endre nedbørsmønstre, snøsmelting og evnen til å lagre vann i våtmarker og innsjøer.

Forvaltning av overflatevann fokuserer på å bevare god økologisk og kjemisk status, overvåking og planlegging av vannressurser. Internasjonale og nasjonale rammer oppfordrer til å redusere forurensing, beskytte våtmarker og sikre bærekraftig vannbruk. Målene er å balansere miljøhensyn med behov for drikkevann, jordbruk og industri.