landskapet

Landskapet, eller landskapet som begrep, refererer til det geografiske området som omgir et menneskelig samfunn og som preges av naturgrunnlag, topografi, vann og vegetasjon, i tillegg til den menneskelige aktiviteten som har formet området over tid. Begrepet favner både de fysiske naturfenomenene og de kulturelle erfaringene knyttet til stedet, som bosetting, næringer og lokal identitet.

Landskapet består av naturlandskap og kulturlandskap. Naturlandskap omfatter fjell, daler, skog, våtmarker og vannforekomster som er til en viss grad formet av geologi og klimatiske forhold. Kulturlandskap er områder der menneskelig aktivitet, som jordbruk, bosetting, veier og bygningsmiljø, har formet landskapsbildet. Spesielt i Norge varierer landskapet fra høye fjell og fjorder til kystelandskap, innsjøer og store arealer skog og myr. Landskap kan også klassifiseres etter funksjon eller påvirkning: uberørt villmark, landbrukslandskap, by- og industrilandskap, samt vernede områder som naturreservater og kulturlandskap som reflekterer historiske landskapsbruk.

Fagområder som landskapsgeografi, landskapsøkologi og landskapsplanlegging studerer hvordan landskapene utvikler seg over tid, og hvordan mennesker kan forvalte dem på en bærekraftig måte. Kartlegging, GIS og feltarbeid brukes til å beskrive landskapets komponenter og prosesser. Verdier som estetikk, biologisk mangfold, kulturarv og friluftsliv er ofte sentrale i planlegging og vern. Begrepet landskap spiller også en rolle i diskusjoner om allmennhetens tilgang og forvaltning av naturressurser, spesielt i Norge hvor allemannsretten gir mulighet til ferdsel i varierte landskap.