komponenter

Komponenter er deler av et større system som er utviklet for å utføre bestemte funksjoner og som kan kombineres med andre deler gjennom veldefinerte grensesnitt. Hovedidéen er modularitet: en komponent kan utvikles, testes og erstattes uavhengig av resten av systemet, så lenge grensesnittene overholder avtalte kontrakter.

Begrepet brukes i flere felt. Innen programvare refererer en komponent ofte til en relativt uavhengig enhet som tilbyr en eller flere tjenester via et grensesnitt, for eksempel biblioteker, moduler eller mikrotjenester. Innen hardware omfatter komponenter fysiske enheter som motorer, sensorer eller kretskort. I kjemi refererer komponenter til de rene stoffene som utgjør en blanding eller løsning.

Viktige egenskaper ved komponentbaserte systemer er tydelige grensesnitt, lavere avhengigheter og høy kohesjon. Grensesnitt beskriver hva komponenten gjør uten å avsløre interne implementasjonsdetaljer. Dette muliggjør uavhengig utvikling, enkel testing, gjenbruk og enkel substitusjon av komponenter. Versjonering og standardisering er sentrale, særlig når komponenter skal samarbeide over tid og mellom forskjellige leverandører.

Livssyklusen for komponenter omfatter design, implementasjon, testing, integrasjon og vedlikehold. I programvare benyttes ofte komponentbaserte modeller og rammeverk for å håndtere avhengigheter og kompatibilitet. I praksis må komponenter være robuste under endringer, klart dokumentert og lett å oppgradere uten å bryte andre deler av systemet.

Eksempler: i programvare er en gjenbrukbar logging- eller betalingskomponent; i elektronikk en sensor eller regulator; i kjemi en av blandingens komponenter. Komponenttenkning legger vekt på modularitet, interoperabilitet og langsiktig gjenbruk.