mikrotjenester

Mikrotjenester er en arkitekturstil der en programvare består av små, uavhengige tjenester som hver implementerer en eller flere forretningskapabiliteter. Tjenestene er eiet av små tverrfaglige team og kommuniserer over nettverk ved hjelp av veldefinerte grensesnitt. Hver tjeneste har ofte avgrensede data og egne livssykluser og kan deployeres uavhengig av de andre.

Fremgangsmåten kjennetegnes av løs kobling, tydelige kontekstgrenser (bounded contexts), og uavhengig utrulling. Kommunikasjon skjer ofte via lettvektsprotokoller som HTTP/REST eller gRPC, og kan også være asynkron gjennom meldingskøer og hendelsesbaserte strømmer. Data lagres separat i hver tjeneste (polyglot persistens), noe som legger til rette for skalerbarhet og feilisolasjon, men også medfører kompleksitet i transaksjoner og konsistens.

Fordeler inkluderer raskere og mer fleksibel utvikling, bedre skalerbarhet, isolasjon av feil, og mulighet til å utvikle og utrullere delprosjekter uavhengig av teknologi. Mikrotjenester passer ofte sammen med moderne DevOps-praksiser og skybasert infrastruktur, for eksempel containerisering og orkestrering.

Utfordringer omfatter økt kompleksitet i distribuert systemdesign, behov for avansert overvåking og feilsøking, testing og datakonsistens, samt sikkerhet og nettverksrelaterte problemer. Transaksjoner på tvers av tjenester krever mønstre som sagas eller eventual consistency, og implementering av infrastruktur som API-gatewayer og service-mesh krever innsats og kompetanse.

Vanlige praksiser inkluderer å bruke API-gateway eller service-mesh for kommunikasjon, automatisert testing av grensesnitt og kontrakter, samt observabilitet gjennom logging, tracing og metrics. Organisatorisk er mikrotjenestearkitektur ofte knyttet til produktteam som tar eierskap for en tjeneste gjennom hele livssyklusen.

Sammenlignet med en monolittapplikasjon gir mikrotjenester større modulær fleksibilitet, men krever betydelig mer operasjonell kompetanse og distribuert systemdesign.