akkrediteringskrav

Akkrediteringskrav er sett av en akkrediterende myndighet eller organ som må oppfylles av en institusjon eller et program for å bli akkreditert. Kravene beskriver hvilke krav til kvalitet, sikkerhet, kompetanse og drift som må være oppfylt for at organet skal få formell anerkjennelse for sin virksomhet eller sine tjenester.

Innholdet i akkrediteringskravene varierer mellom sektorer, men de faglige rammeverkene omfatter ofte ledelse og kvalitetsstyringssystem, faglige kvalifikasjoner hos ansatte, tilstrekkelige ressurser og infrastruktur, læreplanenes relevans og oppnåelse av angitte læringsutbytter, samt systemer for evaluering, dokumentasjon og kontinuerlig forbedring. Kravene legger også vekt på kontroll av risiko, student- eller pasientresultater, og mekanismer for håndtering av klager og avvik.

Prosessen for å få akkreditert innebærer vanligvis en selvvurdering og innsending av dokumentasjon, etterfulgt av ekstern vurdering eller revisjon og et besøk av en evalueringskomité. Basen tar stilling til om akkreditering kan gis, eventuelt med forbehold og tidsbestemt surveilans. Etter vedtak følges periodisk fornyelse og overvåking for å sikre at kravene fortsatt oppfylles.

Betydningen av akkrediteringskrav er å sikre kvalitet og likeverdighet, øke tillit hos studenter, arbeidsgivere og myndigheter, samt ofte tilrettelegge for finansiering, studentmobilitet og lisensiering i profesjonelle tjenester. Kravene endres over tid og kan innebære kostnader og administrativt arbeid for institusjoner.

Områder som ofte berøres inkluderer høyere utdanning, helsetjenester og laboratorier, samt sertifiseringsorganer. Internasjonale standarder som ISO/IEC 17011, 17021 og 17025 brukes ofte som referanse for å lette harmonisering og sammenligning av praksis mellom nasjonale akkrediteringssystemer.