Språkinnlæring

Språkinnlæring er prosessen der individer tilegner seg et språk, enten som første språk hos barn eller som andrespråk hos voksne. Ved første språk skjer tilegnelsen ofte naturlig gjennom hørsel, tale og sosial interaksjon. Ved andrespråk og flerspråklighet skjer innlæringen ofte gjennom undervisning, praksis og eksponering. En viktig forskjell er at innlæring ofte er ubevisst og kontekstuelt, mens kunnskap om regler kan læres eksplisitt. Språkinnlæring vurderes ofte i forhold til nivåer som CEFR.

Teorier om språkinnlæring spenner fra nativistiske oppfatninger om medfødte språkmekanismer til input- og interaksjonsbaserte forklaringer. Krashens input-hypotese framhever forståelig språkinnhold litt over elevens nåværende nivå (i+1). Interaksjon og tilbakemelding er sentrale i mange modeller, og sosiokulturelle perspektiver legger vekt på dialog, samarbeid og veiledning i den zadelige utviklingssonen (ZPD).

Viktige begreper inkluderer interlanguage, fossilization og kritisk periode. Alder, motivasjon, holdninger og eksponering påvirker tilegnelsen. Undervisning kan være kommunikasjonsbasert, oppgavebasert eller CLIL, som fokuserer på å bruke språk i meningsfulle sammenhenger. Forskjeller mellom individer fører til variasjon i progresjon og ferdighetsprofiler. Til sist er tilbakemelding og formativ vurdering viktig for å støtte utviklingen.

Praktiske implikasjoner i utdanning er å tilby rik, variert og forståelig input, tilpasset tilbakemelding, og vurdering som gjenspeiler ferdigheter i autentiske situasjoner. Språkinnlæring er ofte en livslang prosess som krever kontinuerlig praksis og tilrettelegging i ulike læringsmiljøer.