Simuleringsbaserte

Simuleringsbaserte metoder er tilnærminger som bygger på bruk av modeller som etterligner oppførselen til et virkelighetsfenomen eller system. Gjennom simulering kan man studere hvordan systemet oppfører seg under ulike forhold uten å påvirke det virkelige systemet. Modellen kan være enkel eller kompleks og kjøre eksperimenter, analysere utfall og støtte beslutninger.

Anvendelsesområder inkluderer forskning, utdanning, industri, helsevesen, transport og offentlig forvaltning. I forskning brukes simuleringsbaserte metoder for å teste hypoteser, utføre sensitivitetsanalyser og vurdere konsekvenser av endringer. I utdanning kan simulering gi praktiske erfaringer i trygge omgivelser. I industrien brukes det til produksjonsplanlegging, kapasitetstilpasning og logistikk. I helsevesenet kan simuleringsmodeller understøtte pasientsikkerhet og ressursforvaltning.

Hovedretninger innen simulering inkluderer diskret hendelsessimulering, agentbasert simulering og systemdynamikk. Diskret hendelsessimulering modellerer individuelle hendelser over tid; agentbasert simulering fokuserer på interaksjoner mellom autonome aktører; systemdynamikk seer på kontinuerlige endringer i tilstander og akser.

Prosessforløpene følger ofte problemdefinisjon, modellutvikling, kalibrering og validering, eksperimentering og analyse, samt tolkning og rapportering. God praksis innebærer dokumentasjon av antakelser, usikkerhet og analyser av ulike scenarier.

Fordeler inkluderer kontroll over variabler, gjentatte tester og muligheten til å undersøke scenarier som er kostbare eller farlige i virkeligheten. Begrensninger inkluderer avhengighet av modellens antakelser og data, utfordringer med validering og begrenset generaliserbarhet. Vanlige verktøy inkluderer AnyLogic, Arena, Simul8, NetLogo og MATLAB/Simulink.