Ikkeorganisk

Ikkeorganisk er en betegnelse i kjemi som beskriver stoffer og forbindelser som ikke klassifiseres som organiske. Begrepet står i motsetning til organisk kjemi, som primært omhandler karbonforbindelser, ofte med karbon–hydrogenbindinger og ofte av biologisk opprinnelse.

I praksis omfatter ikkeorganisk kjemi grunnstoffer og forbindelser uten et karbonbasert skjelett, inkludert mineraler, metaller, salter, oksider, sulfider og koordinasjonsforbindelser. Det dekker også materialer som keramikk og visse halvledermaterialer.

Grenser mellom organisk og ikkeorganisk er ikke absolutte. Mange karbonholdige forbindelser regnes som ikkeorganiske i visse sammenhenger, for eksempel karbondioksid (CO2), karbonater (CO3^2−) og cyanider (CN−). Organometalliske forbindelser ligger ofte i grenseområdet mellom de to feltene og kombinerer prinsipper fra organiske og ikkeorganiske metoder.

Anvendelser og fagfelt: Ikkeorganisk kjemi er sentral i studiet av mineraler, metallforbindelser, salter, oksider og koordinasjonskomplekser. Det er viktig i materialvitenskap (keramikk og halvledere), katalyse, forskning på farger og pigmenter, gjødsel og mange teknologiske prosesser.

Etymologi og bruk: Ordet består av ikke (ikke) og organisk og tilsvarer det engelske "inorganic". Bruken av termen reflekterer en klassisk inndeling av kjemi som fortsatt brukes, til tross for grenseområder og overlapp mot organometalliske systemer.