Dateringsteknikker

Dateringsteknikker er metoder som brukes for å fastslå alderen til objekter eller hendelser innen geologi, arkeologi og paleontologi. Teknikken deles ofte i relative dating, som bestemmer rekkefølgen av hendelser, og absolute dating, som gir numeriske aldre. Valg av metode avhenger av materiale, ønsket presisjon og tidsrom.

Relative dating bygger på prinsippene om stratigrafi og fossilsekvens, samt innsikt i avbrytelser og innslag. Gjennom stratigrafiske metoder og kontekst kan man plassere funn i en kronologisk rekkefølge uten å angi nøyaktige datoer.

Absolute dating gir tallfestede aldre ved å måle nedbryting eller akkumulering av kjente isotoper eller signaler i mineraler og organiske materialer. Metodene varierer i tidsområde og krav til materiale og presisjon.

Radiometriske metoder inkluderer karbon-14 (ca. 50 000 år), kalium-argon og argon-argon for bergarter og lava, samt uran-serie og uran-lead for eldre prøver. Dendrokronologi gir år med treårring, spesielt i tempererte soner. Luminescens-datering, inkludert termoluminescens og optisk stimulert luminescens, brukes på mineraler, keramikk og sediment. Andre metoder inkluderer fissionsspor-datering, kosmogene nuklid-datering og paleomagnetiske dateringer, samt aminoacid-racemisering i visse organiske materialer.

Usikkerhet og kalibrering er sentralt. Halveringstider, kontaminering og prøvematerialets tilstand påvirker nøyaktigheten. Ofte brukes flere metoder og korreleres med stratigrafisk kontekst for å oppnå pålitelige dateringer.