væsketerapi

Væsketerapi, også kalt væskebehandling, er medisinsk behandling der væske tilføres kroppen for å gjenopprette eller opprettholde sirkulerende blodvolum og vevperfusjon. Hovedformålet er å behandle hypovolemisk tilstand og dehydrering, erstatte væsketap ved diaré, oppkast eller brannskader, og å støtte organfunksjon ved kritiske tilstander som sepsis og sjokk. Behandlingen gis vanligvis intravenøst og omfatter ulike typer løsninger og mengder væske.

De vanligste løsningene er crystalloider, som 0,9 % natriumklorid og Ringer-laktat. Colloide løsninger, som albumin, brukes i enkelte situasjoner men har høyere kostnad og risiko og brukes ikke rutinemessig som førstevalg i de fleste retningslinjer.

Behandlingen deles ofte inn i tre faser: oppstart ved behov for rask sirkulasjonsgjenoppretting; erstatning av væsketap og vedlikehold av væskeinntak; og justering basert på pasientens respons, monitorering og laboratorieprøver. Valg og mengde væske avgjøres av pasientens tilstand, alder, komorbider og fysiologiske mål som blodtrykk, urinproduksjon og perfusjon.

Mulige risikoer inkluderer væskeoverlast, elektrolyttforstyrrelser og nyre- eller karsystemkomplikasjoner, spesielt ved overivrig behandling eller feil balanse mellom natrium og klorid. Spesielt barn, eldre og pasienter med hjerte- eller nyresykdom krever nøye vurdering og tilsyn.

Væsketerapi er ofte en del av bredere behandlingsstrategier for væskebalanse og sirkulasjonsstøtte i akutte og kritiske tilstander.