vegetasjonstyper

Vegetasjonstyper er systematiske betegnelser for ulike plantefellesskap i et landskap, basert på sammensetning, struktur og funksjon. Klassifiseringen tar ofte utgangspunkt i hvilke arter som dominerer, plantenes høyde og tetthet, og hvor i landskapet de forekommer. Formålet er å beskrive landskapets økologiske mangfold, kartlegge ressursgrunnlag og støtte areal- og naturforvaltning.

De viktigste gruppene følger ofte klima og geografi. Tundra og høyfjellsområder har lavvegetasjon og korte vekstperioder; taiga eller boreal skog består av dominerende barskog; tempererte skoger inkluderer varierende sammensetning av løv- og nåletrær; tempererte gressmarker omfatter åpne gresser og beitemarker; tørre områder har krattskog og lavvegetasjon; ørken og xeriske områder kjennetegnes av sparsomt vann. Tropiske regnskoger utgjør områder med høy artsrikdom og tett treverk, mens våtmarker som myr, sump og torvmyrer representerer hydrologisk spesialiserte terrestriske vegetasjonstyper.

Klassifiseringen speiler underliggende faktorer som klima (temperatur, nedbør), jordarter (næringsinnhold, pH) og naturlige eller menneskeskapte forstyrrelser som brann, beite og arealbruk. Endringer i klima eller menneskelig påvirkning kan føre til omdannelse mellom vegetasjonstyper gjennom suksesjon og konkurranse mellom arter.

Anvendelser inkluderer naturforvaltning, landskapsplanlegging, kartlegging av økosystemtjenester og vurdering av artsmangfold og karbonlagring. Kunnskap om vegetationstyper gir innsikt i sårbarhet for klimaendringer og behovet for bevaring av biologisk mangfold.

I Norge og andre nordlige områder dominerer boreal skog i lavlandet og mellomhøydedeler, mens alpine soner har fjellvegetasjon over tregrensen. Myrregioner og sumpområder utgjør viktige våtmarkstyper.