språknivåer

Språknivåer refererer til graden av språkkompetanse og brukes for å beskrive ferdigheter i lytting, lesing, tale og skrift. De vanligste nivåene omtales ofte etter CEFR-skalaen, som strekker seg fra A1 til C2. CEFR står for Den felles europeiske rammeverket for språk og er utviklet av Rådet for Europeiske språkorganer for å gi en felles referanseramme som gjør vurderinger av språkkunnskaper sammenlignbare på tvers av språk og land. I utdanning, arbeid og migrasjon er språknivåer et viktig verktøy for å måle og formidle kompetanse; mange prøver og kurs er tilpasset CEFR-nivåer.

Nivåbeskrivelser (kjennetegn, generelle):

A1: Kan forstå og bruke helt enkle uttrykk, introdusere seg selv og andre, stille og besvare enkle spørsmål om personlige detaljer.

A2: Kan forstå setninger på kjente emner, kommunisere i enkle, rutinemessige oppgaver og beskrive enkel bakgrunn.

B1: Kan forstå hovedpunkter i vanlig språk på områder av erfaring, håndtere situasjoner ved reiser, og produsere enkel sammenhengende tekst om personlige temaer.

B2: Kan forstå hovedidéer i komplekse tekster, samhandle flytende og spontant, og skrive detaljerte tekster om ulike emner; kan forklare synspunkter.

C1: Kan forstå et bredt spekter av krevende tekster og uttrykke seg flytende og fleksibelt, bruke språket i sosiale, akademiske og faglige sammenhenger.

C2: Kan forstå i praksis alt som leses eller høres, oppsummere informasjon fra ulike kilder, og uttrykke seg presist i komplekse situasjoner.

Bruk og betydning: Språknivåer brukes ved opptak til studier og stillinger, ved behov for godkjennelse av språkferdigheter og ved planlegging av undervisning. De gir et praktisk rammeverk for selvvurdering og for å kommunisere forventet kompetansenivå mellom elever, lærere og arbeidsgivere. Begrensningen er at nivåer beskriver generelle ferdigheter og ikke alltid reflekterer alle spesifikke situasjoner eller kompetanser i praksis.