Uteluftforurensning

Uteluftforurensning er tilstanden der kjemiske stoffer eller partikler forekommer i uteluften i konsentrasjoner som kan være skadelige for menneskers helse eller miljø. De viktigste utslippskildene er veitrafikk og andre kjøretøy, industriprosesser, forbrenning av fossil energi og oppvarming, samt landbruk og naturhendelser som skogbranner. Forurensningen kan også påvirkes av værforhold og kan være grenseoverskridende mellom land.

De viktigste pollutantene i uteluften er partikler (PM2.5 og PM10), nitrogengjeldes oksider (NOx), ozon på jordoverflaten (O3), svoveloksider (SO2), karbonmonoksid (CO) og flyktige organiske forbindelser (VOC). Noen stoffer slippes direkte ut (primære), mens andre dannes i atmosfæren gjennom kjemiske reaksjoner (sekundære). Ulike kombinasjoner av disse stoffene har ulike helseeffekter og miljøkonsekvenser.

Helseeffekter ved langvarig eksponering inkluderer økt risiko for hjerte- og karsykdommer, luftveissykdommer og tidlig død, spesielt hos eldre, barn og personer med eksisterende sykdommer. Korttidsvirkninger kan forverre astma, irritasjon i luftveiene og redusert lungefunksjon. Miljøeffekter inkluderer redusert synlighet, sur nedbør og påvirkning av økosystemer og bygningers materialer.

Overvåking skjer gjennom nettverk av målinger og luftkvalitetsindekser (AQI). Verden helseorganisasjon (WHO) og nasjonale myndigheter gir retningslinjer og grenseverdier; EU har direktiver som regulerer flere forurensninger. Transboundary forurensning er også en viktig faktor i vurderinger og tiltak.

Forebygging innebærer utslippsreduksjoner i transport og industri, overgang til ren energi, energieffektivisering, bedre byplanlegging og lave utslipp i kjøretøy og bygg. Individuelle tiltak inkluderer redusert bilbruk ved høy forurensning og valg av kollektive transportmidler.