Klimaavtaler

Klimaavtaler er formelle avtaler mellom stater, mellomstatlige organisasjoner eller mellom myndigheter og andre aktører som har som mål å redusere klimagassutslipp og begrense global oppvarming. De kan være internasjonale, regionale eller nasjonale, og dekker ofte sektorområder som energi, transport, landbruk og industri. Avtalene kan være juridisk bindende eller ikke-bindende, og har ofte tidsfrister, mål for utslipp eller redusert energibruk, samt mekanismer for overvåking, rapportering og etterlevelse. Finansiering, teknologiutveksling og capacity-building er vanlige elementer.

Internasjonale klimaavtaler omfatter blant annet FNs rammekonvensjon om klimaendringer (UNFCCC), Kyoto-protokollen og Parisavtalen. Parisavtalen, vedtatt i 2015 og trådte i kraft i 2020, baserer seg på nasjonalt bestemte bidrag (NDCer) og legger vekt på gjennomføring, regelmessig oppdatering og transparens. EU har også et omfattende klima- og energiramverk, inkludert utslippshandelssystemet (EU ETS) og målsettinger for 2030 og 2050.

Nasjonale klimaavtaler eller politiske avtaler kan inngås mellom partier, fagforeninger og næringsliv for å feste langsiktige mål i politikk og økonomiske insentiver. I Norge er Klimaforliket fra 2008 et kjent eksempel på et bredt politisk valg om å styrke klima- og miljøpolitikken, og andre klimapolitikkverksteder følger i senere år.

Klimaavtaler søkes å skape forutsigbarhet, koordinering på tvers av sektorer og land, og å mobilisere finansiering, teknologi og ansvarlighet for å møte globale klimatargeter.