rammekonvensjon

En ramme-konvensjon, eller rammekonvensjon, er en internasjonal traktat som etablerer et generelt rammeverk for samarbeid om et bredt fagområde. Hovedformålet er å fastsette overordnede prinsipper, mål og institusjonelle mekanismer slik at partene kan utvikle og gjennomføre nærmere tiltak gjennom senere avtaler eller protokoller.

Kjennetegnene ved ramme-konvensjoner er at de ofte har brede mål og prinsipper og ikke nødvendigvis inneholder detaljerte forpliktelser i seg selv. De oppretter mekanismer for samarbeid, overvåking og rapportering, og de etablerer ofte en styrende organ, for eksempel en konferanse av partene, samt et sekretariat. Ramme-konvensjoner åpner også for at partene blir enige om protokoller, tillegg eller bilag som spesifiserer konkrete tiltak, tidsplaner og mål.

Operasjonelt gir en ramme-konvensjon partene forpliktelser til å utforme nasjonale tiltak og å delta i regelmessig rapportering og vurdering av framdrift. De etablerer beslutningsprosesser for å vedta protokoller eller tillegg som inneholder mer konkrete krav. Endringer og tillegg skjer vanligvis gjennom forhandlinger i forpliktende fora og vedtak av protokoller eller tillegg til konvensjonen.

Et av de mest kjente eksemplene er FNs rammekonvensjon om klimaendringer (UNFCCC) fra 1992, som danner et overordnet rammeverk og legger til rette for senere protokoller og avtaler med konkrete forpliktelser og tidsplaner. Ramme-konvensjoner gir ofte bred deltakelse og fleksibilitet, men kan ha begrenset håndhevbarhet og avhengighet av etterfølgende protokoller og finansiering for å realisere konkrete tiltak.