Hyperurikemi

Hyperurikemi er en tilstand der nivået av urinsyre i blodet er forhøyet. Urinsyre er et sluttprodukt av purinmetabolismen hos mennesker, og det skilles normalt ut via nyrene. Hyperurikemi kan være asymptomatisk eller øke risikoen for gikt og uratnekropper i nyrene.

Årsaker og patofysiologi: Hyperurikemi oppstår ved økt purinproduksjon, redusert nyreutskillelse eller begge deler. Primær (genetisk/uberettede faktorer) står ofte for nedsatt utskillelse, mens sekundær hyperurikemi skyldes diuretika, alkohol, fedme, insulinresistens, nyre- eller leversykdom, samt visse medisiner og kostvaner. Hos mange finnes en kombinasjon av uheldige faktorer.

Klinikk: Mange har ingen symptomer. Den viktigste kliniske manifestasjonen er gikt, en inflammatorisk leddsykdom forårsaket av krystaller av natriumurat i leddene, ofte sykliske og smertefulle. Langvarig hyperurikemi kan også bidra til dannelse av urinsteiner og uratnefropati, som kan påvirke nyrefunksjonen.

Diagnostikk: Diagnosen stilles primært ved måling av serumurinsyre. Vanlige referanseområder er omtrent opp til 420 μmol/L hos menn og opp til 360 μmol/L hos kvinner, men grenseverdiene kan variere mellom laboratorier. Ved mistanke om sekundære årsaker eller godt kontrollert behandling, kan 24-timers urinurininnhold og andre tester vurderes. Klinisk vurdering inkluderer også vurdering av giktanfall og risiko for nyrestein.

Behandling og mål: Asymptomatisk hyperurikemi krever vanligvis ikke medikamentell behandling, men livsstilsendringer anbefales (vekttap, redusert alkohol- og purinrik kost, tilstrekkelig væskeinntak). Ved gikt eller uratnefropati brukes uratsenkende behandling, gjerne med xanthinoksidasehemmere (for eksempel allopurinol eller febuxostat) eller i visse tilfeller urikosurika. Under pågående uratsenkende behandling kan profylakse med colchicine eller NSAIDs vurderes for å redusere akuttflares. Målserumurinsyre er ofte <360 μmol/L (eller lavere i spesifikke tilfeller som tofi).

Oppfølging: Regelmessig kontroll av serumurinsyre og komorbide tilstander som fedme, hypertensjon, diabetes og CKD er viktig for å redusere risikoen for komplikasjoner.