Fagforeningsrettigheter

Fagforeningsrettigheter er rettigheter som beskytter arbeidstakere som ønsker å danne, være medlem av og delta i fagforeninger. Hovedinnholdet omfatter retten til å organisere seg, til å forhandle kollektive vilkår og til å delta i fagforeningsaktiviteter uten frykt for retaliation. I praksis innebærer dette også retten til å velge representanter og å få støtte i spørsmål om lønns- og arbeidsvilkår gjennom kollektive forhandlinger. I mange land inkluderer rettighetene også retten til å streike som virkemiddel for å fremme krav.

Internasjonalt er fagforeningsrettigheter beskyttet av ILOs kjernerettigheter, særlig frihet til å organisere seg og retten til å forhandle kollektivt. Disse prinsippene ligger til grunn for internasjonale avtaler og anbefalinger som mange land har implementert i nasjonale lover og regler. I tillegg gir internasjonal rettslig og politisk praksis normer som virker på tvers av landegrensene, og som ofte påvirker hvordan fagforeninger fungerer i praksis.

På nasjonalt nivå varierer detaljer i lovverket mellom land, men de fleste rettssystemer gir vern mot diskriminering og oppsigelse som følge av fagforeningsmedlemskap eller aktiviteter. Arbeidsgivere og fagforeninger har som regel plikt til å anerkjenne representanter, å tilrettelegge for kollektive forhandlinger og i noen tilfeller å gi tid til fagforeningsverv. I praksis spiller fagforeninger en sentral rolle i å forhandle lønn, arbeidstid, sikkerhet og andre arbeidsvilkår, samt i konfliktløsning og støtte til arbeidstakere i tvister med arbeidsgivere. Noen områdene kan være underlagt spesifikke regler for visse sektorer eller offentlige tjenester.

---