Elastografiteknikker

Elastografiteknikker er bildedannende metoder som estimerer vevets mekaniske egenskaper ved å påføre mekanisk stress og måle den resulterende deformasjonen, eller ved å observere propagasjonen av innfylte shear-bølger i vevet. Målet er å gi et mål på vevets stivhet, ofte presentert som en stivhetskart eller som tallverdi i kilopascal.

Kategorier og prinsipp

Det finnes to hovedretninger innen elastografi: statisk (eller strain) elastografi og dynamisk elastografi. Strain-elastografi bruker manuelt eller fysiologisk komprimert vev for å måle relative deformasjoner og gir en kvalitativ eller semikvantitativ vurdering av stivhet. Dynamisk elastografi, inkludert shear wave elastografi (SWE) og akustisk stråleindusert elastografi (ARFI), genererer og måler hastigheten til shear-bølger som passerer vevet, og konverterer denne hastigheten til et mål på stivhet (for eksempel Youngs modulus).

Ultralyd- og MR-baserte teknikker

Ultralydbaserte elastografiteknikker inkluderer strain-elastografi, ARFI og SWE, som gir rask sanntidsvurdering og benyttes mye i lever- og brystdiagnostikk. Magnetic resonance elastography (MRE) bruker magnetisk resonans imaging kombinert med en mekanisk driver for å skape bølger og kartlegge vevets elastiske egenskaper i hele organer. Begge tilnærmingene gir ikke-ioniserende vurderinger av vev og kan brukes i ulike kliniske scenarier.

Anvendelser og begrensninger

Hovedanvendelsen er vurdering av leverfibrose, der elastografi kan redusere behovet for biopsier. Anvendelser omfatter også karakterisering av bryst- og thyroideale noduler, samt vurdering av bukorganer og muskelvev. Begrensninger inkluderer operatoravhengighet for strain-elastografi, begrenset dekning ved visse anatomiske områder, artefakter ved bevegelse eller fettvev, og behov for standardisering av protokoller og enheter. Sikkerheten er høy, da teknikkene vanligvis ikke bruker ioniserende stråling.

Klinisk betydning og veiledning

Elastografiteknikker anses som komplementære til konvensjonell bildediagnostikk og anbefales ofte som tillegg i vurdering av fibrose og vevsegenskaper under relevante kliniske indikasjoner. Bruk og tolkning bør følge etablert veiledning fra relevante profesjonelle samfunn og institusjonelle protokoller.