Bevismiddel

Bevismiddel er et begrep brukt i norsk rettslige sammenhenger for å betegne ethvert bevismateriale som kan brukes til å påvise et faktum i en rettssak. Bevismidler kan benyttes i sivile saker, straffesaker, forvaltningssaker og andre juridiske prosesser, og de kan være av forskjellig art og natur.

Bevismidler deles ofte inn i direkte bevis og bevis som gir indirekte eller circumstantielle holdepunkter. Direkte bevis peker rett mot faktumet som må bevises, for eksempel vitneforklaringer om en hendelse eller en beretning av noe som er observert. Circumstantielle bevis argumenterer for faktumet ved å knytte flere tilsynelatende separate hendelser eller forhold sammen. Dokumentariske bevis som kontrakter, fakturaer, brev eller elektroniske meldinger, vitneforklaringer, og faglige vurderinger fra eksperter er vanlige bevismidler. Digitale bevismidler (for eksempel data fra datamaskiner, mobiltelefoner, CCTV og loggfiler) blir stadig viktigere i moderne saker.

Admissibilitet og vurdering av bevismidler avhenger av relevans, pålitelighet, og lovlig innhenting. Retten vurderer autentisitet, fullstendighet, pålitelighet og bevisets kobling til faktumet i saksforholdet. Bevismiddlers verdi kan reduseres eller ekskluderes dersom de er misbrukte, urettmessig innhentet, eller har en uforholdsmessig predjudikativ effekt. For elektroniske bevis spiller også bevisets bevaring og kjede av bevisansvar (chain of custody) en viktig rolle.

Beviskrav og standard for sannsynlighet varierer mellom sakstyper. I sivile saker ligger ofte vekt på overveiende sannsynlighet, mens straffesaker krever at faktumet bevises utover rimelig tvil. Retten foretar en samlet vurdering av alle bevismidler for å avgjøre skyld eller ansvar.