vivotilnærminger

Vivotilnærminger, eller in vivo-tilnærminger, refererer til eksperimentelle metoder som utføres i levende organismer for å studere biologiske prosesser, sykdomsmekanismer, legemiddelvirkning og sikkerhet. Begrepet brukes særlig i biomedisinsk forskning for å forstå samspill mellom organsystemer og hele organismen, i motsetning til in vitro-tilnærminger som skjer i cellekulturer eller vev uten kroppen.

Vanlige modeller og metoder inkluderer bruk av dyr som mus, rotte, zebrafisk og større pattedyr, avhengig av forskningsspørsmålet. Teknikker omfatter genetiske modeller som transgenske eller knockout-linjer, sykdomsmodeller innen kreft, nevrodegenerative sykdommer og infeksjoner, samt in vivo bildediagnostikk (for eksempel MRI, PET eller CT), telemetri og fysiologisk overvåkning. Mer spesifikke tilnærminger innebærer farmacokinetikk- og toksikologitest, organ-spesifikke prosedyrer og atferdsanalyser som gir innsikt i funksjonelle konsekvenser av sykdom eller behandling.

Etisk og regulatorisk rammeverk er sentralt i vivotilnærminger. Eksperimenter krever ofte godkjennelse fra etisk komité og institusjonelle retningslinjer for dyrevelferd, inkludert implementering av 3R-prinsippet: erstatning, reduksjon og raffinering av dyrebruk. Tiltak som anestesi, nivåer av smerteforebygging og humane endepunkter skal være ivaretatt.

Fordeler og begrensninger: In vivo-studier gir innsikt i hele organismens respons, inkludert systemisk farmakokinetikk og samspill mellom organer, som ikke alltid er synlig i cellekulturer. Begrensninger inkluderer etiske utfordringer, kostnader, tidsbruk og mellomartere forskjeller som kan begrense overførbarhet til mennesker. Tilnærmingen brukes ofte i senere faser av preklinisk forskning i kombinasjon med ikke-dyremetoder for å styrke evidensen.