virusinfeksjon

Virusinfeksjon er en sykdomstilstand forårsaket av et virus som invaderer en vertsorganisme og bruker dens celler til å formere seg. Virusinfeksjoner kan ramme mennesker, dyr og planter, og virkemåten varierer mellom virusene. Vanlige trekk er at infeksjonen ofte avhenger av vertsresponsen, og at noen virus kan være latent eller gi tilbakevendende sykdom.

Virusoverføring skjer på flere måter avhengig av typen: luftsmitte via dråper eller aerosoler, direkte kontakt, kroppsvæsker, fekal–oral smitte eller vektoroverføring. Inkubasjonstiden varierer fra noen få dager til flere uker. Når viruset invaderer cellene, bruker det cellens mekanismer til å formere seg, noe som ofte utløser immunrespons og symptomer.

Symptomer varierer betydelig, men vanlige tegn inkluderer feber, tretthet, hoste, sår hals, muskelsmerter, hodepine, kvalme, oppkast, diaré eller utslett. Diagnostikk baseres på kliniske tegn i kombinasjon med laboratorieprøver som PCR, antigen-testing eller serologi, og i enkelte tilfeller viruskultur.

Behandling er ofte støttende: tilstrekkelig væske og hvile, samt febernedsettende medisiner. For enkelte virus finnes spesifikke antivirale behandlinger, for eksempel mot influensa, herpes simplex, HIV og hepatitt C. Antibiotika virker ikke mot virus, men kan brukes ved sekundær bakterieinfeksjon. Forebygging inkluderer vaksinasjon, god håndhygiene og å unngå nærkontakt ved sykdom.

Prognosen varierer. De fleste virusinfeksjoner er milde og selvbegrensende hos friske voksne, men eldre, små barn og personer med nedsatt immunforsvar kan få alvorlige eller langvarige sykdomsforløp. Komplikasjoner kan omfatte pneumoni, encefalitt eller sepsis. Smitteverntiltak, overvåking og vaksinasjon er sentrale verktøy i folkehelsearbeidet for å begrense utbrudd.