vannbeholdning

Vannbeholdning refererer til mengden ferskvann som er lagret i et gitt system eller område til en bestemt tid. Begrepet omfatter overflatevann i innsjøer og reservoarer, grunnvann i akviferer, jordfuktighet, samt lagret vann i snø og is. Vannbeholdningen uttrykkes ofte i volum (kubikkmeter) eller som vannmengde per areal (millimeter vann i vannbalansen).

Vurdering av vannbeholdning er viktig for vannforsyning, landbruk, flomkontroll og økosystemforvaltning. Målinger og overvåking skjer ved hjelp av hydrologiske stasjoner, brønnhøyder, bakkebaserte sensorer, og fjernmåling fra satellitt. Hydrologiske modeller og vannbalanseberegninger (nedbør minus evapotranspirasjon minus avrenning pluss/minus endring i lagring) brukes for å anslå temporære endringer.

Vannbeholdningen påvirkes av klima, geologi, jordbruk, arealbruk og menneskelig uttak. Langvarig reduksjon kan føre til tørke, redusert grunnvannsspeil og tap av økologiske funksjoner; høyere lagring kan dempe flomtopper men også medføre endringer i sedimenttransport og habitat. Klimaendringer og økt vannforbruk utfordrer bærekraftig forvaltning av vannbeholdningen.

Tiltak for å sikre og regulere vannbeholdning inkluderer kunstige reservoarer, grunnvannsregenerering, forbedret vannlagring i jord gjennom jordbrukspraksis, etterspørselsstyring og tverrsektoriell planlegging for å balansere menneskelige og økologiske behov.