taleforståeligheten

Taleforståeligheten betegner i lingvistikk og kliniske fag i hvilken grad tale kan forstås av en lytter under spesifikke forhold. Den avhenger av talerens artikulasjon, tempo og tydelighet, samt lytterens språklige kompetanse og hørselsforutsetninger. Miljøfaktorer som bakgrunnsstøy, romakustikk og avstand påvirker også forståelsen. Dermed handler taleforståelighet ikke bare om hva som blir sagt, men hvordan det blir presentert og oppfattet i kontekst.

Måling skjer både objektivt og subjektivt. Objektive tester bruker vanligvis transkripsjon av tale eller gjenkjenning av ord og setninger under kontrollerte støyforhold, og gir en prosentandel intelligibilitet ved ulike signal-til-støy-forhold (SNR). Subjektive vurderinger lar lyttere beskrive hvor klart talen oppfattes. I klinisk praksis er taleforståelighet sentralt ved vurdering av høreapparater og cochlear-implantater, og ved tiltak for barn med språk- eller talevansker og ved rehabilitering.

Applikasjoner inkluderer utforming av kommunikasjonsmiljøer og teknologiske løsninger (offentlige kunngjøringer, telekommunikasjon, møteplattformer) for å maksimere forståelsen. Taleforståelighet henger sammen med konsepter som tydelighet og forståelsesbarhet, hvor sistnevnte også tar høyde for kontekst og forventninger.

Variasjon påvirkes av dialekt, alder, kognitiv belastning og oppmerksomhet. Forbedring av taleforståelighet er et mål i hørselstilpasning, språkopplæring og offentlig kommunikasjon.