artikulasjon

Artikulasjon er prosessen der mennesker former tale- eller lydsignaler ved hjelp av bevegelser og plassering av taleorganene. Hovedmålet er å styre luftstrømmen og resonansen i munnen, nesen og svelget for å frambringe lyd, ofte i samspill med vokal- og stemmeproduksjon. Innen lingvistikken skilles ofte konsonant- og vokalproduksjon, samt ulike artikulatoriske trekk som plass og måte.

Artikulatorsystemet består av flere strukturer som deltar i taleproduksjon: leppene og tungen, tenner, ganen (harde gane), den myke ganen (velum), stemmebåndene og luftveiene. Samspillet mellom disse strukturene avgjør hvordan en bestemt lyd produseres og hvordan luftstrøm og resonans formes.

Konsonanter kjennetegnes av sted for artikulasjon og måte for artikulasjon. Steder inkluderer bilabial, labiodental, dental, alveolar, post-alveolar, palatal, velar, uvular og glottal. Målene inkluderer plosiv (støt), frikativ, affrikat, nasal, lateral og approximant. Stemmeførhet (voicing) påvirker også hvordan en lyd framstår, altså om stemmebåndene vibrerer i produksjonen.

Vokaler produseres primært gjennom plassering og bevegelse av tungen samt leppene, uten betydelig luftstopp. Viktige trekk er tungehøyde (høy, middels, lav), tungeplassering (foran, sentral, bak) og leppens runding. Dette gir vokaltegnene deres distinkte kvaliteter.

Koartikulasjon beskriver hvordan lyder påvirker hverandre i taleproduksjon, slik at forrige og neste lydd kan endre produksjonen av den aktuelle lyden avhengig av kontekst, hastighet og dialekt.

Forskning på artikulasjon bruker metoder som palatografi, ultralyd, magnetisk resonansavbildning og elektromagnetisk artikulografi for å kartlegge bevegelse av artikulatorene. Kunnskap om artikulasjon er viktig innen språkopplæring, tale- og hørselssvikt, og språkutvikling.