bakgrunnsstøy

Bakgrunnsstøy, eller omgivelsesstøy, betegner lyd som ikke er det ønskede signalet i en gitt situasjon. Begrepet brukes i flere fagfelt, fra akustikk til medisin og teknologi. I praksis beskriver det lyd som oppleves som forstyrrende eller uønsket samtidig som andre lyder er dominerende. Bakgrunnsstøy kan være kontinuerlig eller episodisk, bredbånds eller konsentrert i bestemte frekvenser, og den er ofte avhengig av rommets utforming og kildearrangement.

Vanlige kilder inkluderer menneskeskapte kilder som trafikk, maskiner, ventilasjon og elektronikk i bygninger, samt naturlige lyder som vind eller regn. I laboratorier og målekontekster er bakgrunnsstøy også den uønskede delen av signalet som kan begrense målepresisjon og detekterbarhet.

Støynivå måles i desibel, ofte med A-vektet verdi dB(A) for å reflektere menneskelig hørsel. Vanlige måleenheter i et rom er Leq (gjennomsnittlig lydnivå) og variasjon over tid. Målinger gjøres med lydnivåmålere, og verdiene avhenger av plassering, romgeometri og tidspunkt.

Effekter av høy bakgrunnsstøy inkluderer nedsatt søvnkvalitet, redusert kognitiv ytelse og irritabilitet. I arbeidsmiljø kan det redusere konsentrasjon og samarbeid, mens i helsetjenester kan det påvirke pasientkomfort og kommunikasjon.

Mot tiltak hører akustisk design med demping, resonanskontroll og isolasjon, bruk av lydabsorberende materialer og romløsninger som støydempende skillevegger. Lydmaskering eller hvit støy kan brukes for å maskere uønsket støy, og i personlige situasjoner kan øreklokker eller støydempende hodetelefoner være aktuelt.