Taleforståelighet

Taleforståelighet er i audiologi og språkvitenskap betegnelsen på i hvilken grad tale blir forstått av en lytter under spesifikke forhold. Den avhenger av tre hovedfaktorer: lytterens sensoriske og kognitive ressurser, talerens artikulasjon og tempo, og miljøet der samtalen foregår, inkludert bakgrunnsstøy og romakustikk. Dårlig taleforståelighet kan oppstå ved hørselstap, som eldre eller personer med nedsatt hørelsesevne, eller når støy og etterklang gjør det vanskelig å skille tale fra bakgrunnstoner. Kognitive faktorer, språkferdigheter og kontekst bidrar også.

Taleforståelighet måles ofte med standardiserte tester i kliniske eller forskningsmessige sammenhenger. Vanlige mål inkluderer andelen ord eller setninger som gjenkjennes, samt terskelen for signal-til-støy-forholdet (SNR) som gir forståelse hos omtrent 50 prosent av innholdet (kalt SRT). Forskning bruker også modeller som Articulations Index og Speech Intelligibility Index (SII) for å beskrive hvor mye av talens informasjon som oppfattes under gitte akustiske forhold og med bestemte lytter- og taleregenskaper.

Praktisk er taleforståelighet et viktig mål ved tilrettelegging av kommunikasjon. For personer med hørselshemming brukes høreapparater, cochlear implantater og individuell lydbehandling, i tillegg til teknologiske løsninger for støyreduksjon og forbedring av taleclaritet. Romakustiske tiltak som redusert etterklang og bedre akustisk design, samt kommunikasjonsstrategier, kan også forbedre taleforståeligheten i hverdagen.