prøvbarhet

Prøvbarhet er kvaliteten ved at noe kan testes eller verifiseres. Begrepet brukes om påstander, modeller eller systemer som kan utsettes for observasjon, måling eller eksperimentering for å fastslå sannhet, nøyaktighet eller ytelse. Konseptet er nært knyttet til falsifierbarhet i vitenskapen: en teori eller hypotese regnes ofte som vitenskapelig meningsfull hvis den gjør forutsigninger som kan testes og potensielt motbevises av bevis.

I vitenskapelig forskning refererer prøvbarhet til i hvilken grad en hypotese, metode eller resultat kan evalueres gjennom observasjon og eksperimentering. Stor prøvbarhet innebærer tydelige eksperimentelle prosedyrer, målbare utfall og reproduserbare resultater. Liten prøvbarhet betyr at påstander er vage, bygger på utestbare antagelser eller ikke er falsifiserbare.

I programvareutvikling beskriver prøvbarhet hvor lett et programvareartefakt kan testes. Det inkluderer faktorer som observabilitet av interne tilstander, kontrollerbarhet av innganger og enkelheten i å kjøre tester. Arbeidsprinsipper for høy prøvbarhet kan være modulær arkitektur, klare grensesnitt og å skrive testbar kode med avhengighetsinjeksjon og logging.

Innen logikk og matematikk er bevisbarhet evnen til å få en utsagn avledet fra et aksiomsett ved hjelp av regler for avledning. Dette står i kontrast til prøvbarhet i empiriske vitenskaper; et matematisk sant utsagn kan være bevisbart men ikke nødvendigvis empirisk testbart, og omvendt for empiriske påstander.

Prøvbarhet har også betydning for evidensbasert politikk og forskningsmetodikk, hvor forskere søker å sikre at konklusjoner støttes av data som kan samles inn og reproduseres uavhengig. Samlet sett fungerer prøvbarhet som et grunnleggende kriterium for vurdering av påstander på tvers av disipliner.