evidensbasert

Evidensbasert praksis refererer til beslutninger og handlinger som er basert på den beste tilgjengelige kunnskapen fra forskning, kombinert med faglig erfaring og pasienters eller brukeres verdier og preferanser. Hovedmålet er å sikre at tiltak er effektive, trygge og relevante i den aktuelle konteksten.

Opprinnelse og bruk versus andre felt: Begrepet evidensbasert medisin ble utviklet og popularisert på 1990-tallet av blant andre Gordon Guyatt og colleagues, og har senere blitt utvidet til områder som evidensbasert politikk, utdanning og administrasjon. I dag brukes det ofte som et fylleord for beslutningsprosesser som ønsker å være kunnskapsbaserte.

Prinsipper og metode: Evidensbasert praksis innebærer å formulere klare spørsmål (for eksempel ved hjelp av PICO-formatet i helsefeltet), søke systematisk etter relevant forskning, kritisk vurdere kildenes kvalitet og relevans, og deretter integrere funnene med faglig erfaring og pasientens verdier i beslutningen. Det legges vekt på transparens i hvordan konklusjoner trekkes og hvor evidensen kommer fra.

Anvendelsesområder: Innen helsesektoren brukes det til kliniske retningslinjer og behandlingsvalg; i politikk og forvaltning til beslutningsprosesser og utredninger; i utdanning til å basere undervisning og vurderingsformer. Systematiske oversikter, randomiserte kontrollerte studier og metaanalyser er sentrale arbeidsformer.

Fordeler og begrensninger: Evidensbasert praksis kan forbedre beslutningskvaliteten og transparensen, men kvaliteten på evidensen varierer, og implementering kan være utfordrende. Risikoer inkluderer bias, publikasjonsskjevhet og utilstrekkelig overføring av forskning til praksis, samt behovet for å ivareta pasienters verdier og kontekst.