perfusjonspress

Perfusjonspress, også kalt perfusjonstrykk, er trykket som driver blod og væske gjennom vev under perfusjon. Det kan oppsummeres som differansen mellom arterielt trykk og trykk i venøst eller interstitiell rom, og er dermed avhengig av kardiovaskulært trykk, venøst tilbakeløp og mikrovasculær motstand. I praksis varierer perfusjonspresset i takt med sirkulasjonens tilstand og vevets behov, og kan justeres av medisinsk personale under operasjoner, i intensivbehandling eller under organperfusjon.

Det som bestemmer perfusjonspresset, er primært arteriell blodtrykk (for eksempel middelarterielt trykk), trykket i venesystemet og motstanden i småkarene. I eks vivo eller normoterm perfusjon brukes kontrollert perfusjonspress til å sikre tilstrekkelig væskeforsyning og oksygentilførsel uten skadelige overtrykkssituasjoner. Ulike organer har ulike perfusjonsbehov og toleranser for trykk; for eksempel brukes ofte konseptet cerebral perfusjonspress i form av en differanse mellom MAP og intrakranielt trykk for å sikre tilstrekkelig hjerneblodforsyning.

Klinisk er korrekt perfusjonspress avgjørende for væskebalanse, oksygentilgang og vevsforsyning. For lavt trykk kan føre til ischemi og organsvikt, mens for høyt trykk kan skade endotel og kapillærer eller forårsake ødem. Perfusjonspress overvåkes og justeres i operasjonsstuer, under intensiv behandling og i organtransplantasjons- eller bevaringsprosedyrer, og måles ofte som middelarterielt trykk, venetrykk og, i enkelte organer, spesifikke differanser som CPP i hjernen.