perfusjonstrykk

Perfusjonstrykk er trykkgradienten som driver blodgjennomstrømmingen gjennom vev og organer. Det avhenger av forskjellen mellom det arterielle trykket som presser blod ut i kapillærene og det venøse trykket som blodet kommer inn i vevet, samt den lokale vaskulære motstanden. I prinsippet kan blodstrømmen beskrives som F = ΔP / R, der ΔP er trykkdifferansen mellom arteriell og venøs side, og R er den regionale motstanden i blodkarene. I praksis brukes ofte middelarterielt trykk (MAP) som det arteriell trykket, og venøst trykk eller sentralt venetrykk som det venøse utgangspunktet. I bestemte organer har man egne mål: for cerebral perfusjon kalles trykkgradienten cerebral perfusjonspress (CPP) og beregnes som CPP = MAP − intracranialt trykk (ICP).

Måling og determinanter

Perfusjonstrykk vurderes indirekte ved å måle MAP, ofte via arteriesnakk, og venøst trykk som sentralt venetrykk (CVP) eller annen venøs inngang. Regional perfusjon kan vurderes gjennom inspeksjon av blodstrømmen i organer, ultralyd Doppler, fiberoptisk oksygenmetning og metaboliske markører som lactat. Faktorer som påvirker perfusjon inkluderer hjerteutgang, vaskulær tone, blodviskositet, og økt trykk i seriøse kompartmenter (for eksempel høyt intra-abdominalt trykk) som reduserer organperfusjon.

Klinisk betydning

Opprettholdelse av tilstrekkelig perfusjonstrykk er avgjørende i akuttmedisin, anestesi og intensivbehandling for å unngå ischemi i kritiske organer. Spesifikke mål varierer mellom organer og pasienter; i cerebral perfusjon er CPP ofte et mål i behandlingen av hjerneskade, og en CPP rundt 60 mmHg anses som et vanlig behandlingsmål i mange situasjoner.

Oppsummert er perfusjonstrykk kjernen i hvordan kroppen fordeler blod og oksygen til vev, og det styres av arteriell aktivitet, venøst trykk og vaskulær motstand.