legemiddeltransport

Legemiddeltransport beskriver hvordan legemidler beveger seg i kroppen og gjennom biologiske barrierer. Det er en sentral del av legemidlenes farmakokinetikk og påvirker absorpsjon, distribusjon, metabolisme og ekskresjon (ADME). Transport av legemidler skjer gjennom tre hovedmekanismer: passiv diffusjon, carrier-mediert transport via membrantransportører og endocytose. Passiv diffusjon av lipofile molekyler skjer gjennom cellemembraner etter konsentrasjonsgradient, mens polare eller ladede forbindelser ofte trenger hjelp av transportproteiner eller endocytose.

Membrantransportører deles ofte i to familier: SLC-familien (solutetransportører) og ABC-familien (ATP-bindende kassetttransportører). SLC-transportører som OAT, OCT og PEPT regulerer inn- og uttransport av ulike legemidler. ABC-transportører som P-glycoprotein (P-gp/ABCB1), BCRP (ABCG2) og MRP-er (ABCC) bruker ATP til å pumpe legemidler ut av celler og kan begrense absorpsjon eller stimulere ekskresjon.

Absorpsjon skjer primært i tynntarmen og påvirkes av legemidlets lipidløselighet, ionisering og molekylstørrelse, samt pH og konkurrerende substanser. Orale legemidler må ofte gjennomgå første-pass levermetabolisme, som kan redusere systemisk tilgjengelighet. Distribusjon av legemidler avhenger av blodstrøm til vev, fettløselighet og plasmaproteinbinding. Metabolisme finner hovedsakelig sted i leveren (fase I og II). Utskillelse skjer primært via nyrene og leveren, med glomerulær filtrering, tubulær sekresjon og biliær utskillelse som viktige veier.

Ruter for administrasjon (oral, intravenøs, subkutan, transdermal, inhalasjon) påvirker transport og bioavailability. Kunnskap om legemiddeltransport er viktig for å vurdere effekt, interaksjoner og toksisitet, og brukes i PBPK-modeller og in vitro tester som Caco-2-celler for å forutsi klinisk atferd.