kladistiske

Kladistikk, eller kladistiske metoder, er en tilnærming innen biologisk systematikk som grupperer organismer etter deres evolusjonære forhold basert på delte avledede karakterer (synapomorfier). Hovedmålet er å rekonstruere klader, det vil si monofile grupper som stammer fra en felles forfader, og å fremstille disse som kladogrammer eller fylogenetiske tre som illustrerer slektskapsforbindelser.

Historisk har kladistikk blitt utviklet som en reaksjon på fenetikkens vekt på overfladiske likheter; i stedet vektlegges evolusjonære forhold og delte karaktertrekk. Den norske og internasjonale tradisjonen trekker ofte fram Willi Hennig som sentral teoretisk utvikler, med grunnlaget for moderne systematikk lagt i midten av 1900-tallet.

Metode og data: Kladistikk bruker karakterer fra både morphology og molekylære data. Utgrunnen (outgroup) anvendes for å bestemme retningen av karakterutvikling. Avanserte trebyggingsmetoder inkluderer maksimal parsimonier, maksimal sannsynlighet og Bayesiansk inferens, ofte støttet av bootstrap eller posterior sannsynligheter for å vurdere treets robusthet.

Nøkkelbegreper inkluderer monofyli, parafyli og polyfyli, samt homologi og homoplasi, som beskriver opprinnelse av likheter ved felles opphav versus konvergens eller tilfeldig likhet. Kladistikk skiller seg fra tradisjonell taksonomi ved å prioritere faglige grupper basert på evolusjonær historie framfor rangbaserte klassifikasjoner.

Anvendelse og kritikk: Kladistikk brukes i revisjon av taksonomier, tolkning av fossilfunn og plassering av arter i filogenier. Kritikere påpeker blant annet avhengighet av karaktervalg og koding, samt utfordringer som homoplasi og ufullstendig data. Moderne praksis integrerer kladistikk med store molekylære datasett og fylogenomikk.