kladistikk

Kladistikk er en metode innen biologisk systematikk som søker å rekonstruere evolusjonære forhold mellom organismer basert på felles avledede karaktertrekk (synapomorier). Metoden legger vekt på grenede utviklingslinjer og har som mål å definere klader, grupper som stammer fra en felles stamfar og alle dens etterkommere.

Hovedideen er at klassifikasjonen bør gjenspeile historiske slektskapsforhold gjennom monofyletiske grupper. For å fastslå trekkenes retning brukes ofte en utgruppe. Kladistikken legger vekt på synapomorier (felles avledede trekk) og skiller mellom disse og plesiomorfi eller homoplasi, der trekk opptrer uavhengig. Homoplasi kan gjøre tolkningen utfordrende.

Data og metoder: Kladistikk benytter både morfologiske karakterer og molekylære sekvenser. Karakterene kodes i tilstander og brukes til å konstruere kladogrammer eller fylogenetiske trær. Vanlige analysemetoder inkluderer parsimoni (minimerer antall tegnendringer), samt mer modellbaserte tilnærminger som maksimum likelihood og Bayesiansk inferens.

Historie og betydning: Kladistikk ble formalisert av Willi Hennig på midten av 1900-tallet og er derfor ofte omtalt som Hennigisk kladistikk. Den har hatt stor innflytelse på taksonomi og evolusjonsbiologi ved å fremme monofyletiske klassifikasjoner og tydelige hypoteser om slektskapsforbindelser. Kritikere peker på avhengighet av data og tegnvalg, og på utfordringer knyttet til homoplasi og utvalg av modeller.

Anvendelser: Kladistikk brukes i systematikk og taksonomi for å revidere grupper og definere klader, samt i paleontologi og molekylær evolusjon for å avdekke dype slektskapsforhold og tidslinjer. Som en sentral del av moderne fylogenetikk er den ofte kombinert med andre metoder for å oppnå mer pålitelige trestrukturer.