karbonatkonsentrasjon

Karbonatkonsentrasjon er et mål på mengden karbonat- og bikarbonatforbindelser i en løsning, ofte uttrykt som mg/L som CaCO3 eller i milliekvivalenter per liter. I vannmiljøer inngår oppløst karbondioksid (CO2), karbonsyre (H2CO3), bikarbonat (HCO3−) og karbonat (CO3^2−) i et sammenkoblet system. Konsentrasjonen av karbonatformer avhenger sterkt av pH: ved lavt pH dominerer CO2/H2CO3, mens bikarbonat og karbonat dominerer ved høyere pH. I nøytrale til svakt basiske løsninger er bikarbonat ofte dominerende, og ved høye pH-verdier blir karbonat mer betydelig.

Karbonatkonsentrasjon måles ofte indirekte gjennom vannets alkalitet, som angir evnen til å nøytralisere syrer og i praksis reflekterer bikarbonat og karbonat sammen med små bidrag fra andre anioner. Det vanligste målearbeidet er titrering med sterk syre til endpoint ved pH 4,5, og resultatene rapporteres som CaCO3-ekvivalenter (mg/L som CaCO3). For direkte bestemmelser av bikarbonat- og karbonatkonsentrasjon kan metoder som ionekromatografi brukes, eller man kan beregne konsentrasjonene fra pH og karbonatsystemet ved hjelp av dissosiasjonskonstanter og Henrys lov.

Karbonatkonsentrasjonen er viktig i vannbehandling og miljøovervåking, da den påvirker vannets bufferingsevne og potensielt korrosjon av rør og utstyr. Den spiller også en rolle i hydrologi, økologi og karstgeologi, og er relatert til mål som total oppløst karbon (DIC) og alkalitet i vurderinger av karbonkretsløp og vannkvalitet.