inflasjonsmålingsstruktur

Inflasjonsmål er en ramme for pengepolitikk der en sentralbank offentliggjør et tallfestet mål for prisstigning, ofte målt som endringen i konsumprisindeksen (KPI). Målet angir prisstabilitet og brukes som referanse for å styre rente- og kvantitative tiltak. Vanligvis har målet et langsiktig perspektiv og en horisont som strekker seg over flere kvartaler til noen år.

Nøkkelfunksjoner ved inflasjonsmål er offentlig forpliktelse, uavhengighet for sentralbanken, åpenhet og transparens, samt troverdighet. Sentralbanken bruker pengepolitiske virkemidler som styringsrente og forventningsstyring for å holde inflasjonen nær målet. Analyser, prognoser og scenarier ligger til grunn for beslutningene.

Målnivå og definisjon varierer mellom land. Mange land har et mål rundt 2 prosent årlig KPI-inflasjon som et tommelfingerpunkt for prisstabilitet, ofte med en viss romlig sone eller symmetrisk tilnærming. Noen sentralbanker bruker andre prisindikatorer (som kjerneinflasjon) eller følger en inflasjonsmål-path i stedet for et fast punktmål. Innstillingene reflekterer ulike økonomiske forhold og tro på at ulike shocks håndteres over tid.

Fordeler med inflasjonsmål er bedre forventningsstyring, tydelighet og større troverdighet i pengepolitikken. Kritikk inkluderer at et fast mål kan begrense fleksibilitet i korte nedetider eller i møte med supply‑sjokk, og at målet må oppdateres i takt med endringer i prisindekser og økonomiske forhold.

Historisk sett ble inflasjonsmål utbredt i løpet av 1990-årene og har siden vært sentralt i mange avanserte økonomier som en metode for å oppnå prisstabilitet og ordnet økonomisk utvikling.