Inflasjonsmål

Inflasjonsmål er en pengepolitisk strategi der en sentralbank offentliggjør et mål for inflasjonen og bruker pengepolitiske virkemidler for å oppnå dette målet over en mellomlang sikt. Målet har som formål å stabilisere prisutviklingen og redusere inflasjons- og prisvolatilitet slik at husholdninger og bedrifter kan planlegge bedre.

Grunnleggende elementer inkluderer et eksplitt mål (som et tall eller et område) for inflasjonen, en uavhengig og ansvarlig sentralbank, åpenhet og kommunikasjon om målet og forventet bane, samt en fleksibel tilnærming som tillater midlertidige avvik for å ivareta produksjon og sysselsetting. Virkemidlene omfatter vanligvis styringsrente og kjøp eller salg av verdipapirer, samt tydelig kommunikasjon om forventet bane og risikoer.

Praksis varierer mellom land, men målet ligger ofte rundt 2 prosent. Mange land opererer med enten et tallmål eller et målområde (for eksempel 1–3 prosent). En fleksibel inflasjonsmålingsstruktur tillater avvik i kortere perioder for å støtte realøkonomien, samtidig som man søker å opprettholde et lengre siktende prisstabilt miljø.

Historisk sett ble inflasjonsmål fålandsfasilitert i løpet av 1980- og 1990-tallet, med New Zealand som tidlig pioner i 1989. Etter hvert har mange land tatt i bruk ordningen, blant dem Norge, euroområdet og Storbritannia. Federal Reserve i USA har et langsiktig inflasjonsmål på cirka 2 prosent, mens ECB peker mot inflasjon under eller nær 2 prosent over mellomlang sikt. Fordelene inkluderer bedre forventningsstyring og troverdighet; begrensningene omfatter risiko for å undergrave målstyring ved store tilbudssjokk og avhengighet av politisk og institusjonell tillit.